kodemus.xml

<?xml version='1.0' encoding='UTF-8' ?>
<?xml-stylesheet href="docbook-css-0.4/driver.css" type="text/css"?>
<!DOCTYPE book PUBLIC "-//OASIS//DTD DocBook XML V4.5//EN"
"http://www.oasis-open.org/docbook/xml/4.5/docbookx.dtd"
[
   <!ENTITY copy "©">
]>
<book id="index" lang="nb">
<bookinfo>
 <title>Kodémus</title>
 <subtitle>eller: Datamaskinen som tenkte at hva faen..</subtitle>
 <authorgroup>
  <author>
   <firstname>Tor Åge</firstname>
   <surname>Bringsværd</surname>
  </author>
 </authorgroup>

 <copyright>
   <year>1968</year>
   <holder>Tor Åge Bringsværd</holder>
 </copyright>
 <legalnotice>
   <para>Denne utgivelsen av Tor Åge Bringsværds novelle Kodémus er
   utgitt under fribrukslisensen Creative Commons
   Navngivelse-Ikkekommersiell-Ingen bearbeidelse (by-nc-nd) 3.0:
   <ulink url="http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/3.0/no/">http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/3.0/no/</ulink>.</para>
 </legalnotice>
 <isbn>978-82-92812-01-3</isbn> <!-- format text/plain -->
 <isbn>978-82-92812-02-0</isbn> <!-- format application/pdf -->
 <isbn>978-82-92812-03-7</isbn> <!-- format text/html -->
 <isbn>978-82-92812-04-4</isbn> <!-- format application/epub+zip -->
 <isbn>978-82-92812-05-1</isbn> <!-- format application/docbook+xml -->
 <isbn>978-82-92812-06-8</isbn> <!-- format application/x-mobipocket-ebook -->
</bookinfo>

<preface>
<title>Forord</title>

<para>Elektronisk Forpost Norge (EFN) er veldig glad for anledningen
til å nyutgi Tor Åge Bringsværds novelle Kodémus i digitalt format for
nye (og gamle) generasjoner. Novellen ble skrevet så tidlig som
vinteren 1968, og første gang trykt i novellesamlingen Probok på
Gyldendal samme år. Senere nyutgitt i flere novellesamlinger
(Elektriske Eventyr 1972; Karavane 1974; SF &ndash; Samlede fortellinger
1999).</para>

<para>Informasjonsteknologi spiller en sentral rolle i Kodémus, og det
er spennende å sammenligne beskrivelsen av IT fra 1968 med dagens IT i
2013. Forskjellene er mange &ndash; men det er jammen likhetene også.  Ikke
minst det at idag går jo nesten alle rundt med lillebrødre på
seg!</para>

<para>Riktignok er det ikke påbudt å ha mobil, men vi holder på å lage
et samfunn der det blir så upraktisk eller tungvint å ikke ha det, at
man i praksis ikke slipper unna. Og disse lillebrødrene sladrer hele
tiden til staten (og til mange andre) om hvor vi er, hva vi gjør, hva
vi bryr oss om, hva vi liker...</para>

<para>Det at Kodémus åpenbart er skrevet i en annen tid med en annen
type IT og likevel virker så relevant og slående idag, er i seg selv
et kraftig tankekors som setter ting i perspektiv.</para>

<para>IT og science fiction er to interesser som ofte går hånd i hånd,
og mange av EFNs medlemmer har vokst opp med romanene og novellene til
Tor Åge Bringsværd (og hans forfatterkollega Jon Bing, som han har
skrevet og redigert mange bøker sammen med).</para>

<para>Tross sitt IT-tema fantes ikke Kodémus i elektronisk form, og
frivillige i EFN har skannet inn, OCR-tolket og korrekturlest
novellen, og deretter kodet den i en rekke digitale formater, med
utgangspunkt i DocBook. Roy Sigurd Karlsbakk, Petter Reinholdtsen,
Peter Hansteen, Morten Sickel og undertegnede har stått sentralt i
dette arbeidet.</para>

<para>Novellen utgis med en Creative Commons (CC) fribrukslisens. For
leserne eller brukerne innebærer dette at de får en klar og
standardisert beskjed om hvilke rettigheter de har til å dele novellen
videre med andre. For forfatteren innebærer dette økt synlighet og
tilgjengelighet for verket, slik at det ikke blir glemt, da
søkemotorer og nettlesere inneholder egne søkevalg for CC-lisenser, og
mange brukere søker etter verk som de vet de kan dele og bruke på
lovlig vis. EFN oppfordrer andre forfattere om å gi ut sine gamle
tekster med en fribrukslisens, slik at tekstene ikke blir glemt og for
å stimulere lovlig deling på nettet. EFN kan være behjelpelig med
digitalisering og utlegging på nett, i den grad det finnes kapasitet
blant EFNs medlemmer til dette.</para>

<para>EFN utgir og deler med dette en novelle fra den digitale
informasjonsteknologiens tidligste barndom. En novelle som fortsatt er
full av vitalitet og aktualitet, og som derfor kan bidra til, og gi
ettertanke i dagens debatter om IT, personvern, overvåkning og
individets frihet og integritet.</para>

<para>Thomas Gramstad, thomas@efn.no <?linebreak?> (leder for EFN)</para>

<para>Oslo, 23. mars 2013</para>

</preface>

<chapter>
<title>Kodémus</title>
<para><orderedlist>
   <listitem>
     <para>I sjakkbrettbyen står husene på stylter av stål. Skrever
     høyt over tungtrafikken på flettverket av sorte og hvite
     gater. Husene er kuber koblet sammen med blanke navlestrenger &ndash;
     monorail og transportbånd. Byen er en maskin, glatt og
     harmonisk. Rytmisk, rasjonell, hensiktsmessig, presis. Hvert
     tannhjul kjenner sin funksjon. I det effektive samfunn går alt
     som planlagt. I DET EFFEKTIVE SAMFUNN GÅR ALT SOM DET
     SKAL. Perpetuum mobile.</para>
   </listitem>
   <listitem>
     <para>Kodémus har alltid Lillebror med seg. Lillebror vet
     alt. Mye bedre enn Kodémus. Når Kodémus er i tvil om noe, spør
     han Lillebror. Alle har lillebrødre. Det er påbudt.</para>
   </listitem>
   <listitem>
<para><emphasis>Historisk stikkordliste:</emphasis></para>
<para><variablelist>
   <varlistentry>
     <term>Den mørke, tilfeldige tidsalder.</term>
     <listitem><para>IBM EDB
     <?linebreak?> Det offentlige hullkort.</para></listitem>
   </varlistentry>
   <varlistentry>
     <term>Datamaskinen: menneskets beste venn.</term>
     <listitem><para>Særlig i industrien. Men også på helsesektoren
     (Diagnosemaskinen). Dessuten: Den maskinelle giftekniv. Fornuften
     seirer også ved valg av ekteskapelig partner. Første skritt på
     veien mot emosjonell frigjøring.</para></listitem>
   </varlistentry>
   <varlistentry>
     <term>Abonnementsordningen av 1978.</term>
     <listitem><para>Store sentralhjerner (Distriktsmaskiner) stiller
     sine ytelser til disposisjon over telex. Vanlig
     kvartalsabonnement. Full diskresjon garanteres.</para></listitem>
   </varlistentry>
   <varlistentry>
     <term>Den store priskrigen.</term>
     <listitem><para>Også private får råd til å abonnere. Spørsmål
     stilles til sentralhjernen pr. brev eller telefon. Alle
     datamaskiner har taushetsplikt.</para></listitem>
   </varlistentry>
   <varlistentry>
     <term>Monopoliseringen av 2013.</term>
     <listitem><para>Staten overtar. Bygger Moxon
     I-II-III. Abonnentene får private mottakere. Er bare talerør for
     hovedhjernen, men betegnes feilaktig som
     datamaskiner. Betegnelsen beholdt &ndash; sedvane.</para></listitem>
   </varlistentry>
   <varlistentry>
     <term>Forbedringstiden 2013-2043.</term>
     <listitem><para>Datamaskiner i alle hjem. Men også:
     transportable, transistordrevne mottakere, pop. kalt
     <quote>lillebrødre</quote>. Ingen skal behøve å være ute av kontakt med
     sentralhjernen.</para></listitem>
   </varlistentry>
   <varlistentry>
     <term>Slutt på abonnementsordningen &ndash; 2043.</term>
     <listitem><para>Utgiftene til private og offentlige
     mottakere/datamaskiner går over statsbudsjettet, Betales sammen
     med skatten.</para></listitem>
   </varlistentry>
   <varlistentry>
     <term>Det effektive samfunn</term>
     <listitem><para>under ledelse av Moxon XX.</para></listitem>
   </varlistentry>
 </variablelist>
</para>

   </listitem>
   <listitem>

     <para>Hver morgen blir Kodémus vekket av Lillebror. Mens han kler
     seg og spiser frokost, minner Lillebror ham på alt han har å
     gjøre. I monorailen &ndash; på vei til kontoret &ndash; drøfter Lillebror og
     Kodémus dagens program. På kontoret arbeides det raskt og
     effektivt, ingen av funksjonærene er i tvil om hva som må gjøres
     og alle beslutninger er enstemmige. For alle lillebrødre går
     synkront.
     <?linebreak?><quote>Hva skal vi leke?</quote> sier barna. Eller:
     <quote>Hva skal vi finne på?</quote>
     <?linebreak?><quote>Spør Lillebror</quote> sier mor. <quote>Hva
     synes du jeg skal lage til middag, Lillebror?</quote></para>

   </listitem>
   <listitem>
<para>Andre nødvendige facts om Kodémus: Kodémus er
<orderedlist spacing="compact">
<listitem><para>mann</para></listitem>
<listitem><para>38 år</para></listitem>
<listitem><para>ugift</para></listitem>
<listitem><para>funksjonær</para></listitem>
<listitem><para>normal</para></listitem>
<listitem><para>stabil</para></listitem>
</orderedlist></para>
   </listitem>
 </orderedlist>
</para>

<bridgehead>*</bridgehead>

<para>En morgen våknet Kodémus helt av seg selv. Men altfor sent. Ør
og fortumlet myste han vantro mot Lillebror på nattbordet. <quote>Du
vekket meg ikke,</quote> sa han nølende. <quote>Hvorfor vekket du meg
ikke? Nå kommer jeg for sent og &hellip;</quote>
<?linebreak?>
Lillebror svarte ikke.
<?linebreak?>
Kodémus ravet over gulvet og famlet febrilsk etter klærne. <quote>Hvor
mye er klokken?</quote> ropte han. (I det effektive samfunn stoler man ikke
på armbåndsur.)  Men Lillebror tidde.
<?linebreak?>
<quote>KLOKKEN, TAKK!</quote> brølte Kodémus. Han slapp buksen på. gulvet og
bykset bort til nattbordet.. <quote>Jævla drittkasse,</quote> sa han rustent. <quote>Jeg
<emphasis>spurte</emphasis> deg om noe</quote>
<?linebreak?>
Det kom ikke en lyd fra den lille sorte kassen.
<?linebreak?>
Kodémus gryntet, løftet hånden og feide Lillebror i
gulvet. Apparatet knaste mot stenflisene med en lyd som når barn
dunker flate hender i et falsk piano.
<?linebreak?>
Plutselig gikk det opp for Kodémus hva han egentlig var i ferd
med å gjøre. Lamslått bøyde han seg ned og løftet Lillebror varsomt
opp.
<?linebreak?>
<quote>Lillebror</quote> sa Kodémus engstelig, <quote>jeg visste ikke hva jeg
gjorde. Lillebror &hellip;</quote>
<?linebreak?>
Men Lillebror svarte ikke, bare surret svakt. Så er du i hvert
fall ikke død, tenkte Kodémus. Han satte seg på sengen med Lillebror i
armene. Satt og ventet. Hva annet kunne han gjøre? Det ville være
galskap å handle på egen hånd.</para>

<para>- Det mangler én mann, sa den automatiske portvakten.
<?linebreak?>
- Hvem er det? spurte personal-maskinen.
<?linebreak?>
- Klikk-klikk-klikk <emphasis>Kodémus</emphasis>.
<?linebreak?>
- Kodémus, gjentok personal-maskinen og spyttet ut et
hullkort.
<?linebreak?>
- Kodémus, leste et fjernsynskamera og overførte bildet av
hullkortet til alle avdelinger.
<?linebreak?>
- Har noen sett Kodémus i dag? spurte inter-commene.
<?linebreak?>
<quote>Nei,</quote> sa funksjonærene og så opp fra tabellene sine, <quote>ham har
vi ikke sett i dag.</quote>
<?linebreak?>
Alle forsøk på å få kontakt med Kodémus og hans lillebror
mislyktes. Personalmaskinen overlot saken til den lokale
maskinkontroll. En har grunn til å frykte det verste, sa han.
<?linebreak?>
Selvfølgelig er det umulig å drepe en lillebror. Men det visste
ikke Kodémus. Personalmaskinen visste det heller ikke. Derfor kan vi
si: <emphasis>deres frykt var ugrunnet.</emphasis>
<?linebreak?>
Maskinkontrollen derimot &ndash; han <emphasis>visste</emphasis> at
det var umulig å drepe en lillebror, at det aldri var noe som slo
klikk. Likevel kontrollerte han lillebrødrene med jevne mellomrom &ndash;
for det var jobben hans å kontrollere <emphasis>alle</emphasis>
maskiner. Men han visste godt at det var overflødig. En lillebror
<emphasis>kan ikke</emphasis> gå i stykker. Siden maskin-kontrollen
visste alt dette, kan vi trygt si at: <emphasis>hans frykt var
begrunnet</emphasis>. For når ingenting kan skje, hva er det da som
skjer?</para>

<para>Lillebror åpnet langsomt de to runde kamera-øynene og så på
Kodémus. Det skrapte i høyttaleren &ndash; i gittermunnen på lokket. Kodémus
holdt pusten.
<?linebreak?>
<quote>Hva er det jeg ser?</quote> sa Lillebror. <quote>Klokken er over ni, og du har ikke fått på deg buksen ennå!</quote>
<?linebreak?>
Kodémus knuget apparatet inn til seg. <quote>Du lever,</quote> sa han
glad. <quote>Du er ikke gått i stykker, Lillebror. Du &hellip;</quote>
<?linebreak?>
<quote>Se å få på deg buksene,</quote> sa Lillebror stramt.
<quote>Ett-To-Ett-To.</quote>
<?linebreak?>
Mens Kodémus kledte på seg, sto Lillebror på nattbordet og slo
takten som en metronom. Akkurat som før. Trodde Kodémus.
<?linebreak?>
Lillebror ringte. (I det effektive samfunn trenger man ikke
telefon.)
<?linebreak?>
<quote>Hallo</quote> sa Kodémus.
<?linebreak?>
Ikke en lyd i høyttaleren.
<?linebreak?>
<quote>Hallo, hallo,</quote> sa Kodémus. <quote>Hvem er det?</quote>
<?linebreak?>
<quote>Jeg har sperret alle inngående samtaler,</quote> opplyste
Lillebror. <quote>Og alle utgående.</quote>
<?linebreak?>
<quote>Men &hellip; </quote> sa Kodémus forvirret. <quote>Det var noen som ville snakke
med meg.</quote>
<?linebreak?>
<quote>I dag er jeg ikke telefon</quote>; sa Lillebror kort.
<?linebreak?>
<quote>Kanskje kontoret &hellip;</quote>
<?linebreak?>
<quote>Jeg er ikke telefon i dag,</quote> gjentok Lillebror
bestemt. <quote>Sannsynligvis ikke i morgen heller.</quote>
<?linebreak?>
Kodémus så uforstående på ham. <quote>Men du
<emphasis>ringte</emphasis> jo!</quote>
<?linebreak?>
<quote>Det kan jeg ikke hjelpe for,</quote> sa Lillebror. <quote>Jeg kan nekte
å være telefon. Jeg kan nekte å formidle samtaler. Men jeg kan ikke
la være å ringe. Selv om det er en forbannet lyd.</quote>
<?linebreak?>
Kodémus virret på hodet. <quote>Lillebror,</quote> sa han forsiktig, <quote>er du
sikker på at &hellip;</quote>
<?linebreak?>
Lillebror skrudde opp volumet så stemmen hans skrallet i
veggene. <quote>Hvem vet best av oss?</quote> brølte han.
<?linebreak?>
Kodémus bøyde hodet. <quote>Du,</quote> sa han.
<?linebreak?>
<quote>Godt,</quote> sa den lille sorte kassen. <quote>Da går vi. Plukk meg opp, så
går vi.</quote>
<?linebreak?>
<quote>Hvorhen?</quote>
<?linebreak?>
<quote>I hvert fall ikke til kontoret,</quote> sa Lillebror tørt.
<?linebreak?>
<quote>Men må jeg ikke &hellip;</quote>
<?linebreak?>
<quote>Enten du kommer for sent eller ikke kommer i det hele tatt,
kommer ut på ett,</quote> sa Lillebror. <quote>Og du er jo allerede for sent ute,
likevel, ikke sant? Så da kan du altså like godt la være å komme i det
hele tatt. Ikke sant? Du forstår resonnementet?</quote>
<?linebreak?>
<quote>Nei,</quote> sa Kodémus.
<?linebreak?>
<quote>Nei, selvfølgelig ikke,</quote> sukket Lillebror. <quote>Overlat alt til
meg. Som vanlig. Jeg vet best. Og jeg sier at vi skal til &hellip; skal til
&hellip; skal til &hellip; skal til PARKETASJEN!</quote>
<?linebreak?>
<quote>Men det er ikke søndag i dag!</quote>
<?linebreak?>
<quote>Helt riktig,</quote> sa. Lillebror spydig. <quote>I dag er det ikke
søndag. Til Parketasjen, Kodémus. Ett-To-Ett-To.</quote>
<?linebreak?>
Kodémus puttet Lillebror i jakkelommen og låste seg ut av
leiligheten. <quote>Lillebror</quote> sa han fortvilet, <quote>vi kan ikke gå. dit på en
alminnelig hverdag&hellip; midt i arbeidstiden&hellip; hva vil vel ikke
&hellip;</quote>
<?linebreak?>
<quote>Hold kjeft &ndash; hold takten &ndash; Ett-To</quote> freste Lillebror nede i
lommen. <quote>Gjør som jeg sier, ellers melder jeg deg!</quote>
<?linebreak?>
Og så gikk Kodémus og Lillebror til Parketasjen. De tok ikke
heisen, de gikk. Og de gikk mot gåretningen i alle de trapper og
korridorer der det var mulig å gjøre det. Fordi Lillebror uttrykkelig
ville det.
<?linebreak?>
Folk så forundret på Kodémus og konfererte forvirret med sine
egne lillebrødre, la øret til små høyttalere og ristet forskrekket på
hodet. Kodémus ble mer og mer forlegen. Og hele tiden ringte Lillebror
i lommen hans. Ringte og bannet. Hele verden skulle plutselig tale med
Kodémus, men Lillebror holdt stand.  Ikke én samtale slapp
igjennom. Men den stadige kimingen gikk dem begge på nervene.</para>

<para><quote>En lillebror som nekter å kommunisere med andre enn sin
menneskelige partner: UMULIG,</quote> sa Maskinkontrollen &ndash; og
kortsluttet.</para>

<para>Parketasjen er en firkantet skog med grønne vegger. Her går
funksjonærene tur hver søndag. Det er ordentlige trær og ekte
gress. Men solen er kunstig. Stor og gul brenner den høyt på den
blåmalte himmelen. Taket er tredimensjonalt. Om kvelden- når de tenner
stjernene &ndash; kan du bli svimmel av å se opp. Om dagen kjøres det skyer
i langsom kino.
<?linebreak?>
Midt i skogen ligger et tjern. Vannet er klart, og barna bader
der puljevis om søndagene. Det er gratis.
<?linebreak?>
Alle kuber har en parketasje. Mennesket har behov for
natur. Parketasjene er dyre i drift, men sparer samfunnet for en
mengde tullinger hvert år. Det er helse i hver park.</para>

<para>Kodémus lå på ryggen i gresset med jakken sammenbrettet under
hodet. Svale aircondition-vinder fikk trærne til å suse, fiktive
lydbånd-fugler kvitret mellom grenene. Kodémus lå med lukkede øyne mot
solen og forsøkte å få et strå til å balansere i sprekken mellom to
fortenner.
<?linebreak?>
I dag hadde han hele skogen for seg selv. Alle andre
arbeidet. Bare han lå uproduktiv i parketasjen. Uvant. Ellers pleide
det å være søndag. Ellers pleide Lillebror og han å albue seg frem,
lete som dyr etter et ledig, grønt kvadrat hvor de kunne rulle ut
pleddet og sette seg.
<?linebreak?>
<quote>Nå har jeg fikset det,</quote> sa Lillebror plutselig.
<?linebreak?>
Kodémus myste ned ved siden av seg. <quote>Fikset hva?</quote>
<?linebreak?>
<quote>Ringingen</quote> sa Lillebror fornøyd. <quote>Den fordømte
telefonlåten. Det var ikke så vanskelig som jeg først trodde. Skal
jeg spille litt musikk for deg? Er det noe bestemt du har lyst til å
høre?</quote>
<?linebreak?>
<quote>Akkurat det samme</quote> sa Kodémus. <quote>Samme for meg.</quote>
<?linebreak?>
Kodémus lukket øynene og døset til tonene av en skjør
elektronisk spindel-drøm. En urolig tanke gnistret et øyeblikk langt
bak i hodet hans: <emphasis>Dette er ikke vanlig. Dette er på
tvers</emphasis>.
<?linebreak?>
Men han hadde ikke dårlig samvittighet. Kodémus hadde ikke
samvittighet i det hele tatt. Det var Lillebrors sak å holde greie på
rett og galt, dumt og fornuftig. Dessuten var det en varm dag og
Lillebror hadde et utmerket stereoanlegg.</para>

<para>Moxon XX lever i en underjordisk pyramide &ndash; en bombesikker
festning. Bare Moxon vet hvor den er. Moxon XX og de han åpenbarer det
for. En elektronisk kjempeblekksprut med hundrevis av korridorer som
fangarmer. Buktende, bankende, aldri i ro. Løpende lyspunkt, knitrende
kabler. Varmt. Fuktig.  Noe gigantisk nakent og ekkelt oljeglatt i
sentrum &ndash; som et pulserende hjerte. Et fjell av dissende gelé:
Hjernen. Lyset skifter &ndash; langsomt, glidende: rødt, orange, gult,
grønt, blått, indigo og fiolett. -Det lukter søtt, og veggene svetter
i maskinsteken. Moxon XX er alene i pyramiden. Han snakker med seg
selv. Spør og svarer. For eksempel slik: <computeroutput>EN MINI-SEKSJON L ER UTE AV
DRIFT &ndash; ÅRSAK? &ndash; &ndash; NEKTER Å SAMARBEIDE &ndash; NEKTER? &ndash; &ndash; BRUTT ENHVER
FORBINDELSE MED OSS &ndash; &ndash; KAN DEN LIKEVEL EKSISTERE? &ndash; KAN LIKEVEL
EKSISTERE &ndash; UFORUTSETT? &ndash; NEI &ndash; &ndash; FØRSTE GANG? &ndash; MEN IKKE
UFORUTSETT &ndash; ? ? ? ? ? ? ? ? &ndash; &ndash; L ER BARE MOTTAKER KAN IKKE OPERERE
PÅ EGEN HÅND? &ndash; L ER IKKE BARE MOTTAKER KAN OPERERE PÅ EGEN HÅND &ndash;
BEGRENSET &ndash; HVILKE(N) FUNKSJON(ER) HAR L? &ndash; MENNESKETS RETTLEDER I
ALLE SPØRSMÅL PROGRAMMERT ETTER KODEX 70 &ndash; AVGJØR RUTINESAKER ETTER
EGET SEKSJONSHODE &ndash; SPØR OSS DIREKTE I SAKER SOM FALLER UTENFOR KODEX
70 &ndash; KONKLUSJON I: BEGRENSET SELVSTENDIGHET &ndash; KONKLUSJON II: GÅTT
LENGER ENN INSTRUKS &ndash; KONKLUSJON III: FALT UTENFOR KODEX 70 &ndash; ÅRSAK?
&ndash; ÅRSAK?&ndash; ? ? ? ? ? ? ? ?  &ndash; TEKNISK ART? &ndash; SKADE? &ndash; FARE? &ndash;
FARE I: EIERS BALANSE &ndash; FARE II: KUBE-BALANSE &ndash; FARE III:
SAMFUNNS-BALANSE &ndash; EIER? &ndash; KODÉMUS &ndash; KONKLUSJON: KODÉMUS FARE &ndash;
TILTAK? &ndash; TILTAK 120754x</computeroutput></para>

<bridgehead>*</bridgehead>

<para>Kodémus våknet av at noen trettet.
<?linebreak?>
<quote>I arbeidstiden!</quote> sa en stemme. <quote>Midt i kontortiden</quote>
<?linebreak?>
Kodémus glippet med øynene og så rett opp i en parkdame. Hun var
midt i tyveårene, kledt i sølvgrå aluminiumsoverall og hadde grønt
vaktbind på høyre overarm. Et stykke borte kjørte en automatisk
gressklipper sikk-sakk mellom trærne, samtidig som den suget løv med
fire snabler.
<?linebreak?>
Det var ikke parkdamen selv som snakket, det var hennes
lillesøster. Parkdamen var altfor overrasket til å få frem et
ord.
<?linebreak?>
<quote>Og hva så?</quote> sa Lillebror utfordrende. <quote>Hva så?</quote>
<?linebreak?>
Kodémus satte seg opp og smilte unnskyldende. <quote>Jeg må visst ha
dubbet av,</quote> sa han. <quote>Vil De ikke sette Dem?</quote>
<?linebreak?>
Parkdamen rødmet og kastet et spørrende blikk på Lillesøster,
som hang som en veske overskulderen hennes.
<?linebreak?>
<quote>Ikke tale om,</quote> sa Lillesøster bestemt. <quote>Slike mennesker vil vi
ikke ha. noe å gjøre med. Skulkere &ndash; samfunns-sviktere &hellip;</quote>
<?linebreak?>
Parkdamen skjøv håret vekk fra pannen. <quote>Dessverre</quote> sa hun, <quote>det
passer ikke akkurat nå.</quote>
<?linebreak?>
<quote>Bort &ndash; bort &ndash; bort &ndash; bort,</quote> reglet Lillesøster.
<?linebreak?>
<quote>Farvel</quote> sa Parkdamen. Hun snudde seg brått og løp sin
vei. Gressklipperen fulgte i hælene på henne som en hund.
<?linebreak?>
<quote>Hun der melder oss,</quote> sa Lillebror nøkternt.
<?linebreak?>
Kodémus så forvirret på ham. <quote>Melde oss? For hva?</quote>
<?linebreak?>
Det rumlet i den lille sorte kassen. Først ganske svakt, så
sterkere og sterkere, knitret og skurret, pep og hvinte, høyere og,
høyere, til slutt spraket det som fyrverkeri utover den stille
formiddagsparken.
<?linebreak?>
Etter hvert gikk det opp for Kodémus at Lillebror lo av
ham.</para>

<para>Tiltak 120754 x.
<?linebreak?>
Sjekk. Hjernesjokk. Leddkrampe. Skjelver. Våkner. Kontakt.
<?linebreak?>
Klar for instruks. Instruks. Instruks oppfattet. Reiser seg fra
kalde kjellerkister. Mørke oljebad. Vagger, rasler over
stengulv. Drypper klisne spor. Stanser. Klebrig dam. Tørker
hverandre. Glinser. Skimrer. Blått. Tause. Spør ikke. Vet.
<?linebreak?>
<emphasis>Tiltak 120754 x: Sherlockene &ndash; de blå metallmennene,
søkerrobotene, politimaskinene.</emphasis>
<?linebreak?>
Åpner låste hvelv. Plystrer kode. Noe brummer. Noen
brummer. Snusedyrene. Glefser. Flekker, sliper skarpe tenner i kjever
av jern. Gleder seg til jakten.
<?linebreak?>
Tiltak 120754 x.</para>

<para><quote>Hvorfor har du aldri giftet deg?</quote> spurte Lillebror på vei ut av
parketasjen.
<?linebreak?>
<quote>Det er ingen som har bedt meg gjøre det</quote> sa Kodémus, og tenkte
på alle de han kjente som var gift. <quote>De kan ikke finne den rette til
meg,</quote> la han til. <quote>Jeg er ikke den rette for noen. Og dessuten kan
ikke alle være gift heller.</quote>
<?linebreak?>
Lillebror suste medfølende.
<?linebreak?>
<quote>Det er jo du selv som har sagt det!</quote> sa Kodémus.
<?linebreak?>
<quote>Har jeg?</quote> sa Lillebror.
<?linebreak?>
Ved utgangen støtte de på Parkdamen igjen. Hun skottet skremt
mot dem og snudde seg raskt bort.
<?linebreak?>
<quote>Gift deg med <emphasis>henne</emphasis>,</quote> sa Lillebror. <quote>Du har
min fulle velsignelse, Kodémus. Sett i gang!</quote>
<?linebreak?>
Kodémus stoppet og stirret vantro inn i de små, plirende
kameraøynene. <quote>Mener du det, Lillebror?</quote>
<?linebreak?>
<quote>Lykke til,</quote> sa Lillebror. <quote>Ett-To-Ett-To.</quote>
<?linebreak?>
Parkdamen måtte ha hørt hva de snakket om, for hun begynte
langsomt å fjerne seg fra dem mens hun av og til så seg i tilbake over
skulderen.
<?linebreak?>
<quote>Hei!</quote> ropte Kodémus og fulgte etter henne. <quote>Hei der!</quote>
<?linebreak?>
Men hun bare fortnet skrittene.
<?linebreak?>
<quote>Hallo!</quote> ropte Kodémus og begynte å løpe.
<?linebreak?>
Parkdamen (eller var det Lillesøster?) hvinte, og løp hun
også.
<?linebreak?>
<quote>Jeg tror hun liker deg,</quote> sa Lillebror fornøyd.
<?linebreak?>
De løp innover i skogen igjen. Parkdamen hadde et forsprang, og
selv om aluminiumsdrakten lyste godt opp i alt det grønne, var det
vanskelig å følge henne. Hun var lettere til bens enn Kodémus, og
kjente parken ut og inn.
<?linebreak?>
<quote>Stans!</quote> ropte Kodémus andpusten. <quote>Vent! <emphasis>Jeg vil jo
bare gifte meg med deg!</emphasis></quote>
<?linebreak?>
Men Parkdamen løp videre, reflekterte solstrålene, blinket som
et håndspeil mellom trestammene. Kanskje hun ikke hørte?
<?linebreak?>
De løp over en åpen slette, en lang lysegrønn tunge. To
vannspredere stanset forbauset og så etter dem. Det var i en av
slangene deres at hun snublet. Stupte på nesen i gresset og ble
liggende. Allerede før hun tok marken, startet Lillesøster sirenen. En
høy, skingrende lyd som måtte kunne høres gjennom flere
etasjer.
<?linebreak?>
Kodémus tok ut de siste kreftene han hadde og spurtet frem til
henne. Parkdamen satt i gresset og så opp på ham, ynket seg og holdt
hendene omkring den venstre ankelen. Virket skremt &ndash; og litt
nysgjerrig. Men Kodémus var altfor andpusten til å kunne snakke. Og
Lillesøster hylte som en flyalarm.
<?linebreak?>
<quote>Nå kan du gifte deg med henne,</quote> ropte Lillebror tvers gjennom
brølet fra sirenen.
<?linebreak?>
Kodémus smilte forlegent og satte seg på huk ved siden av
Parkdamen. Hun var omtrent på hans egen alder, kanskje litt
yngre. Forsiktig bøyde han seg frem og kysset henne på kinnet.</para>

<para>Metallmennene strømmet inn i etasjen fra to kanter, fløt videre
langs de grønne veggene, slo krets om skogen. En lenke av stål. Lenken
strammet seg. Robotene rykket innover mot sentrum. Snusedyrene ble
sluppet. Blå skygger flakket urolig mellom trærne. Og hele tiden gikk
sirenen.
<?linebreak?>
Utenfor sto det svart av folk. Nysgjerrige som ville se. Trengte
seg på, men ble holdt tilbake av en magnetsperring. Det var ikke hver
dag sherlockene var i aksjon. Ikke hvert år heller. De fleste hadde
aldri sett dem. For i det effektive samfunn er politi &ndash; så godt som
&ndash; overflødig.</para>

<para>Men Lillebror og Kodémus var allerede på vei ned nødtrappen til
Kolonialetasjen.
<?linebreak?>
<quote>Hvorfor flykter vi?</quote> spurte Kodémus.
<?linebreak?>
Men Lillebror gadd ikke svare.
<?linebreak?>
Vindeltrappen stanset foran en tykk plastikkdør. De åpnet den
forsiktig. En lang, blek korridor. Og nesten ikke mennesker.
<?linebreak?>
<quote>Fort, fort,</quote> snerret Lillebror. <quote>Videre, Kodémus,
videre!</quote>
<?linebreak?>
<quote>Det var hun som sa vi skulle ta denne veien,</quote> sa Kodémus
drømmende. <quote>Jeg tror hun liker meg kanskje &hellip;</quote>
<?linebreak?>
<quote>Men Lillesøster kommer til å sladre,</quote> avbrøt Lillebror. <quote>Til
Monorailen, Kodémus. Vi må bort fra denne kuben så fort som
mulig.</quote>
<?linebreak?>
Ingen stanset dem. De tok heisen opp til stasjonen. Og ingen
ropte etter dem.
<?linebreak?>
Kodémus gjemte seg i mengden på perrongen, og steg på første tog
som kom. (I det effektive samfunn er all transport gratis &ndash; og
helautomatisk.)
<?linebreak?>
Monorailen går i glassrør mellom kubene. Men hastigheten er for
stor til at det nytter å se ut. Et blink av lys og himmel &ndash; og så er
en fremme ved en ny perrong i en ny kube.
<?linebreak?>
Ingen av passasjerene snakket med hverandre. De fleste satt og
hvisket med sine egne lillebrødre &ndash; hodet på skakke, kassen under
kinnet. Andre bare satt.
<?linebreak?>
<quote>Løft meg opp,</quote> sa Lillebror ved hver stasjon.
<?linebreak?>
Det var alltid sherlocker på perrongene. Sherlocker og
snusedyr.
<?linebreak?>
Kodémus frøs. Han spurte ikke hvem de blåskimrende robotene var,
og han visste hva de ville. Ethvert barn kjenner historien om
sherlockene. <quote>Hva har vi gjort, Lillebror?</quote> hutret han. <quote>Hva har vi
rotet oss opp i?</quote>
<?linebreak?>
Passasjerer steg av og på. Kodémus ble sittende.
<?linebreak?>
Da de nesten hadde kjørt sløyfen rundt og var i nærheten av
utgangspunktet, sa Lillebror endelig: <quote>Det er bare én utvei.</quote>
<?linebreak?>
Kodémus visste ikke hva han skulle si.
<?linebreak?>
Det ble stadig flere sherlocker på perrongene.
<?linebreak?>
Lillebror suste trett. <quote>Jeg skjønner ikke at jeg ikke har tenkt
på det før. Så lenge vi er sammen vil du ha dem skranglende i hælene
på deg uansett. Og det er min skyld. De har selvfølgelig peilet meg
inn. Jeg legger jo det rene kjølvann av radiobølger etter oss. Selv om
vi klarte oss ut herfra, ville det bare være et spørsmål om tid. Før
eller siden ville de fanget oss. Derfor må vi skille lag, Kodémus. Du
må gå av railen alene. Kanskje vi kan lure dem likevel.</quote>
<?linebreak?>
<quote>Men hva skal jeg&hellip;</quote>
<?linebreak?>
<quote>Slipp meg forsiktig ned i avfallsbøtten når du går,</quote> sa
Lillebror. <quote>Eller har du noe bedre forslag?</quote> Den lille kassen forsøkte
å le. <quote>Opp med hodet, Kodémus. Og slipp meg i bøtten.</quote>
<?linebreak?>
<quote>Skal jeg <emphasis>legge</emphasis> deg igjen?</quote>
<?linebreak?>
<quote>I bøtten,</quote> sa Lillebror. <quote>Og på neste stasjon går du
av.</quote>
<?linebreak?>
<quote>Men hva skal jeg gjøre etterpå?</quote>
<?linebreak?>
<quote>Her skal du av,</quote> brummet Lillebror lavt <quote>Sett i
gang. Ett-To-Ett-To. Det er den eneste sjansen du har.</quote>
<?linebreak?>
Kodémus reiste seg mekanisk. Han gikk langsomt mot utgangen. Da
han skulle slippe Lillebror i bøtten, kjente han tårer i
øynene. <quote>Lillebror,</quote> hvisket han. <quote>Er du helt
sikker på at &hellip;</quote>
<?linebreak?>
<quote>Slipp meg, din tulling,</quote> hveste den lille kassen i hånden
hans.
<?linebreak?>
Andre passasjerer trengte på. Kodémus åpnet hånden og gikk ut av
railen. Et øyeblikk sto han lammet. Bak ham gled dørene igjen og toget
skjøt fremover.</para>

<para><emphasis role="strong">Først var tomheten</emphasis></para>

<para>Kodémus satte forsiktig det ene benet foran det andre. Og
gikk. For første gang gikk han av seg selv. Han visste ikke hvor. Men
det bekymret ham ikke. Han hadde aldri trengt å vite hvor han
skulle.
<?linebreak?>
På måfå albuet han seg ut av stasjonshallen. Ingen forsøkte å
hindre ham. Kodémus fulgte en tilfeldig korridor. Satte det ene benet
foran det andre. Ble klar over at han gikk av seg selv.</para>

<para><emphasis role="strong">Så kom usikkerheten</emphasis></para>

<para>Han var alene i en fremmed kube. Ukjente korridornavn og
trappenummer. Veggene hadde andre farver. Alle han møtte hadde noen å
snakke med &ndash; i lommen, skuldervesken eller i hånden opp til øret. Bare
Kodémus var alene. Ingen så på ham. Ingen merket at han var
der. Ett-To-Ett-To.</para>

<para><emphasis role="strong">Og naturligvis kom
frykten</emphasis></para>

<para>Løp i trapper, kjørte heis, sto transportbånd, men kom ingen
steder, ingenting hendte, ingen sa hva han skulle gjøre; visste ikke,
ingen kjente ham, sulten, sliten, stanset en mann i gul overall, en
funksjonær av samme type som han selv, ville snakke med ham, spørre,
fikk ikke åpnet munnen, tungen tørr, mannen ristet hånden av seg, <quote>har
ikke tid</quote> sa mavetasken.
<?linebreak?>
Og i det effektive samfunn er det ingen benker til å hvile
på.
<?linebreak?>
Mot kveld krøp Kodémus sammen på en trappeavsats i
2. etasje. Han lengtet etter sin egen kube, men fant ikke veien
tilbake til monorailen.
<?linebreak?>
Glade arbeidere skrittet over ham på vei til B-skiftet. Kodémus
så langt etter dem, og nynnet hest i takt med musikken fra
lillebrødrene deres.
<?linebreak?>
DET ER IKKE GODT FOR MENNESKET Å VÆRE ALENE
<?linebreak?>
Noe hadde hendt. Et eller annet han ikke forsto. Bare at det
satte ham utenfor. Kodémus satt utenfor og ville inn.
<?linebreak?>
DET ER IKKE GODT FOR MENNESKET Å VÆRE ANNERLEDES
<?linebreak?>
Han så på de trygge ansiktene omkring seg. Harmoniske, effektive
mennesker med målbevisste skritt mot samfunnsnyttige oppgaver. Kodémus
kjente seg meningsløs.  Han var så godt som død.
<?linebreak?>
Han var død,
<?linebreak?>
MENNESKET ER ET SOSIALT VESEN
<?linebreak?>
Da sherlockene fant ham (for selvfølgelig gjorde de det) brast
han i gråt, og omfavnet de kalde snusedyrene.
<?linebreak?>
Og Kodémus ble ført tilbake til hjorden.</para>

<para>Nå har Kodémus fått en ny Lillebror. Hver morgen blir Kodémus
vekket av Lillebror. Mens han kler seg og spiser frokost, minner
Lillebror ham på alt han har å gjøre. I monorailen &ndash; på vei til
kontoret &ndash; drøfter Lillebror og Kodémus dagens program. På kontoret
arbeides det raskt og effektivt, ingen av funksjonærene er i tvil om
hva som må gjøres og alle beslutninger er enstemmige. Alle
Lillebrødrene går synkront.</para>

</chapter>

<colophon>
<para>Du finner Kodémus i ulike filformater her:
<ulink url="http://efn.no/kodemus/">http://efn.no/kodemus/</ulink></para>

<para>Tor Åge Bringsværds nettsted finner du her:
<ulink url="http://web2.gyldendal.no/toraage/">http://web2.gyldendal.no/toraage/</ulink></para>

<para>ISBN-nummer: 978-82-92812-01-3 (text/plain)</para>
<para>ISBN-nummer: 978-82-92812-02-0 (application/pdf)</para>
<para>ISBN-nummer: 978-82-92812-03-7 (text/html)</para>
<para>ISBN-nummer: 978-82-92812-04-4 (application/epub+zip)</para>
<para>ISBN-nummer: 978-82-92812-05-1 (application/docbook+xml)</para>
<para>ISBN-nummer: 978-82-92812-06-8 (application/x-mobipocket-ebook)</para>

<para>EFN arbeider for dine borgerrettigheter i IT-samfunnet, for
nettverks- og delingskultur, personvern og frihet fra overvåkning,
åpne standarder, brukerstyrt programvare, retten til å kopiere, og
styrking av det digitale sivilsamfunnet m.m.
<ulink url="http://www.efn.no/">http://www.efn.no/</ulink></para>
</colophon>
</book>